Oppgaver til "Folkeopplyseren"

Opplysningsarbeidets siktemål
Henrik var sterkt påvirket av opplysningstidens idealer. Han trodde på slagordene ’frihet, likhet og brorskap’ fra den franske revolusjon. Han mente at et demokrati i praksis kun lot seg gjennomføre, dersom hans landsmenn visste å utnytte deres rettigheter gitt dem av Norges grunnlov. Dette var helt i tråd med den franske opplysningsfilosofen Jean Jacques Rousseaus tanker. Videre mente Henrik at et viktig resultat av et velfungerende demokrati ville bli en økt levestandard for folk flest, fordi de da ville være i stand til å ta i bruk de muligheter demokratiet hadde gitt dem til å bedre hverdagen. Dette var et opplysningsideal som forutsatte at de brede lag av befolkningen hadde allmenne kunnskaper og tilgang til relevante kunnskapskilder.

Norges første folkebibliotek
Det var ikke tilfellet i Norge rundt 1830. Flertallet av bondebefolkningen kunne verken lese eller skrive, noe Henrik hadde fått erfare i hjembygda si. De som var lesekyndige hadde ofte ikke tilgang til lesemateriale, ettersom dette normalt hadde vært forbeholdt de priviligerte få med midler til å kjøpe bøker. Henrik mente han kunne avhjelpe denne situasjonen og satte i gang arbeidet med å få i stand et folkebibliotek på Eidsvoll. Det ble lagt til Eidsvolls prestegård, Wergelandsfamiliens hjemsted. Boksamlingen besto i et utvalg av Henriks og faren Nicolais bøker. Men boksamlingen måtte utvides med mer relevant lesestoff for bondebefolkningen, som jo var den store målgruppen.

I tjeneste for folket som skribent og redaktør
Han forpliktet seg tidlig til å skrive et variert utvalg av opplysningsskrifter, som kunne dekke alt fra tema knyttet til norgeshistorien og utviklingen av et selvstendig, norsk skriftspråk til mer bruks-vennlige råd om nye dyrkingsmetoder, forslag til utvikling av nye jordbruksredskaper og allmenne helsetips. I 1830 fikk han i samarbeid med Selskapet for Norges Vel utgitt det første av i alt ni hefter i folkeopplysningsbladet ”For Almuen”. I 1836 kom første nummer ut av tidsskriftet ”For Menigmand” og i 1839 ”For Arbeidsklassen”. Alle tidsskriftene skulle bidra til utdanningen av folket. I tillegg virket han i en kort tid som redaktør for den opposisjonelle avisa ”Statsborgeren”, som talte folkets sak i kampen mot urettferdighet. Avisa hadde kort levetid, kanskje fordi den hadde avsløringen av overgrep fra embetsmenn og myndigheter som uttalt mål. Redaktøransvaret var derfor risikabelt, og man måtte som redaktør gjerne gjøre regne med å havne i rettssalen, tiltalt for injurierende krenkelser. Injurierettssaker var ikke et ukjent fenomen for Henrik (les om Opprøreren).

Sogneselskap – kommunestyrets forløper
I andre hefte av ”For Almuen” kom Henrik med en viktig oppfordring til folket. Han ville at alle norske bygder skulle etablere sogneselskaper og virke for Norges vel. Det første, Akers Sogne-selskap, hadde allerede blitt etablert i 1807. I 1814 fantes det så mange som 66. Dette var ikke nok, ifølge Henrik, hele folket måtte organisere seg. Lokalsamfunnet kunne forvalte demokratiet og unngå overgrep fra sentralmaktene ved selv å forsøke og løse utfordringer knyttet til jordbruk, sysselsetting, velferdsstiltak, kulturforvaltning og økonomiske problemstillinger av ymse slag. Et slikt lokalt selvstyre ble endelig lovfestet ved etablering av formannskapslovene i 1837.

Folket – veien til nasjonal frihet
I tillegg til at Henrik forsøkte å endre menneskers levekår gjennom sitt opplysningsarbeid, bør hans virke også ses i sammenheng med hans sterke fedrelandskjærlighet og hans nasjonalromantiske forestilling om at den norske ’ånd’ var å finne blant nasjonens fremste arvtakere, bøndene. Det var de som forvaltet det typisk norske. Derfor var det dem man måtte opplyse og engasjere, slik at de en dag ville ta del i kampen for et fritt og selvstendig Norge. Gjennom en kamp for nasjonal frihet ville folket også kunne oppnå mer alminnelige menneskerettigheter, som det å ”[…] tro og tale frit, at virke frit hvor Loven/ forbyder ei, og hvor man tør for Ham deroven;/ at nyde selv den Frught, som voxer fremaf Sved;/ at være sikker paa sit Gods og paa Personen;/ at sætte sig mod Den, som kuer Rettighed,/ ja bar han endog Kronen”.

(Fra ”Normandens Katechisme”, For Almuen, sjette hefte, 1832).

Kilder:
Harald Beyer: Henrik Wergeland, Aschehoug, Oslo, 1946.
Marius Bjørnson Hofstad: “De norske Sogneselskap og deres rolle i folkeopplysningen på 1800-tallet".
Andreas Norland: "Redaktøren blir til underveis", Norsk Redaktørforenings årbok, 1999.