Hjælp dig selv, er Tingen!Det jeg har af Fuglen lært.Bækken har mig Vand forært;men selv jeg maa det tage.

Se flere sitater

Henrik Wergeland bodde i Dronningens gate i Kristiansand fra 1808 til 1817. Da flyttet familien til Eidsvoll, hvor Nicolai hadde fått jobb som prest. Henrik bodde altså de ni første årene, eller en fjerdedel av sitt liv, i Kristiansand, byen der morsslekten hans hadde bodd i flere generasjoner. Vi kjenner til noen spredte glimt fra Henriks barndom i Kristiansand.

Fødsel og dåp
Henrik Arnold Wergeland ble født 17. juni 1808 i Kristiansand. Man regner med at han ble født i Dronningens gate 21. Dåpen skjedde 19. august samme år i Kristiansand domkirke. En av fadderne var mormora, Jacobine Thaulow, født Chrystie. Hun var enke etter by- og rådstueskriver Henrik Arnold Thaulow. Henrik Wergeland var altså oppkalt etter morfaren sin. En annen fadder var tante Anne Cathrine Thaulow, søster til Henriks mor. Videre var det kaptein Johan Otto von Eckleff og rådmann Michael Glückstad, som var gift med to andre søstre av Henriks mor, og adjunkt Paul Arctander Preus, Nicolai Wergelands kollega ved den lærde skolen (latinskolen/ katedralskolen) i Kristiansand.

Søsken
Alette Thaulow og Nicolai Wergeland fikk fem barn. Henrik Arnold var eldst. Deretter kom Augusta Antonette, født i 1810, Harald Titus Alexis i 1811, Jacobine Camilla i 1813 og Josepf Frantz Oscar i 1815. Alle var født i Kristiansand. Den mest kjente utenom Henrik er Camilla. Hun ble gift Collett og ble et stor forfatter. Den eneste som bodde i Kristiansand som voksen, var Oscar, som døde der i 1895.

Tumleplassen
Hjemme i Dronningens gate kunne Henrik leke både inne og ute. Huset var en toetasjes tømmerbygning med dagligstue, salongstue, pikeværelse og kjøkken med skorstein, spiskammer, bakerovn og innmurt bryggerkjele i første etasje. I gården var det fjøs, to vedskjul og bryggerhus med bakerovn og innmurt gryte. Vi vet ikke nøyaktig hva slags dyr familien hadde, men det var i hvert fall høns i fjøset. Et par ganger skjedde det at noen høner forvillet seg bort fra familiens bakgård. Da skrev Nicolai i avisa at den som fant hønene, måtte levere dem tilbake til ham. Hvem vet – kanskje det var unge Henrik som hadde sluppet hønene ut i det fri? Huset gikk dessverre tapt i bybrannen i 1892. Like etter ble det oppført et stort murhus, som står der fremdeles.

Henrik og moren
Hvis vi kunne ha kikket inn i huset en hverdag f.eks. i 1816, ville vi se Henrik 8 år, Augusta 6 år, Harald 5 år, Camilla 3 år og Oscar 1 år, og Alette som var travelt opptatt med barna. Det var nok rolige stunder imellom, når Camilla og Oscar tok seg en blund og de andre var ute og lekte. Henrik var stor nok til å passe litt på småsøsknene og kanskje bære inn vann og ved og mate hønene. Camilla Collett forteller i barndomserindringene sine at hun en gang lå i vuggen. Henrik skulle vugge mens barnepiken gikk ut, og vugget så kraftig at Camilla falt på golvet. Altså vet vi at Alette hadde hjelp av en barnepike i huset.

Henriks morfar døde i 1799, men mormoren bodde i Kristiansand. Hun var sikkert ofte på besøk hjemme hos Alette for å hjelpe henne og være sammen med barnebarna, og Henrik besøkte sikkert mormoren ofte. Alette hadde mange søsken, så Henrik opplevde å se flere av tantene og onklene sine i Kristiansand, og også noen kusiner og fettere. Faren til Henrik hadde ingen av slektningene sine i Kristiansand.

Henrik og faren
Nicolai hadde pedagogisk utdannelse i tillegg til å være teolog, og han var opptatt av læring og oppdragelse. Like etter Henriks fødsel skrev faren ”Hendrikopædien”, som besto av 43 punkter eller huskeregler for hvordan man skulle oppdra barn. Skriftet, som hadde navn etter Henrik, var nok ment å være til hjelp både for Alette og ham selv, og for andre foreldre. Det var viktig å la barnet få utfolde seg, utforske og oppdage ting, og man skulle ikke tvinge det til å være stille og rolig.

I 1810 utga Nicolai andre del av "Haldor Smek", ei humoristisk fortelling. Der skriver han i forordet at den første delen av verket hadde blitt omtalt av mange, bl.a. av hans 16 måneder gamle sønn, altså Henrik. Gutten så farens bok, åpnet den, smilte og sa: ”Væ – væ – væ – væ – væv!" Faren syntes det var morsomt at sønnen kalte boka for bare noe vev.

Nicolai likte å skrive dikt. Da Henrik var bare et par år gammel, skrev Nicolai dikt fra Henrik til mormoren på geburtsdagen hennes i 1811 og 1812.
Det er tydelig at Nicolai forventet at Henrik skulle bli noe stort. I dagboka noterer Nicolai at Henrik har vært en vakker gutt helt siden fødselen, han skjønte, husket og lærte lett, hadde et spesielt glimt i øynene, likte å ha pene klær og var en rolig gutt.

Henrik forteller om barndommen
Like før sin død sommeren 1845 skrev Henrik Wergeland "Hasselnøtter", som blant annet inneholder barndomsminner fra Kristiansand. Det første han kunne huske fra sin barndom, var at han besøkte Kjos gård utenfor Kristiansand da han var i sitt tredje år. Under en spasertur i parken stod han plutselig foran en klippevegg som glimret av store krystaller i alle farger. Dette synet gjorde et sterkt inntrykk på ham, og han husket det gjennom hele livet.

I 4-5-årsalderen ruslet han en dag med broren sin, Harald, utenfor byen. Da Henrik ble redd for at de ikke ville klare å nå hjem før det ble mørkt, tvang han lillebroren til å be til sola om at den skulle skinne til de var hjemme. Antakelig var de ikke sa langt unna sentrum, og de fant trygt hjem igjen før det ble mørkt.

Da Henrik var ca. 5 år, ble han spurt om hva han skulle bli når han ble stor. Minister, svarte han. Hvorfor ville han ikke bli konge? Nei, for en minister kunne styre over kongen, svarte han. Henrik har nok tidlig hørt litt om politikk av faren.

I teater
I Kristiansand var det populært å se komedier i amatørteateret. Henriks foreldre og mange andre i byen spilte av og til roller på scenen. Våren 1814 skrev Henrik et brev til faren, som da var i riksforsamlingen på Eidsvoll. Henrik forteller at han hadde vært på komedie bare én gang, og da hadde han ikke sett hele forestillingen. Derfor ba han om lov til å komme på komedie flere ganger. Det fikk han sikkert lov til.

På skole
Da Henrik var ca. 6 år, fikk han lesetimer hos en av nabodamene. Etter en stund oppdaget Nicolai at Henrik enda ikke hadde lært bokstavene. Ei av jentene i klassen het Louise. Nicolai gikk hjem til henne og spurte om hun kunne bokstavene. Jo, moren trodde da det. Men da Nicolai spurte Louise hva den og den bokstaven het, kunne hun ikke svare. Derimot kunne hun lese setningene som stod i boka. Akkurat slik var det med Henrik også. Det viste seg at nabodamen ikke kunne bokstavene selv. Hun fikk bare elevene til å pugge hva som stod på hver side. Dermed ble Henriks lesetimer hos henne avsluttet.

Roger Tronstad, 10. desember 2007 | Skriv ut siden