Jeg i slet Lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et Glimt af Solen forat briste i høi Latter af en Glæde jeg ikke kan forklare mig?

Se flere sitater

I skrift og tale la Henrik Wergeland for dagen musikkideologiske synspunkter som kom til å få betydning i samtid og ettertid: Musisk oppdragelse er en forutsetning for at gode krefter kan utfolde seg i et samfunn, mente han.

Om Wergeland ikke regnet seg som musikkyndig i faglig forstand, hadde han engasjement og øre for musikk, og han kunne skrive noter. Ord fra musikkens verden finner vi i rikt monn i hans skrifter, gjerne som originale bilder i en poetisk sammenheng. Han vokste opp i et musikkmiljø: I hjemmet ble det spilt og sunget; i og rundt Eidsvoll hørte han autentisk vokal og instrumental folkemusikk og så bygdefolk utfolde seg i folkedans. Lenge før korbevegelsen bredde seg utover landet, forsøkte han å samle ungdom til korsang.
”Hva vil du i din Moders Gaard, som glemt har hennes Qvæde”
Men det var ikke lett å få i stand fulltonende sang: ”Hva betyder dog dette, at vor Nationalpoesi og Musik er forstummet?” spurte Wergeland i 1837 (SS b. III 3, 164). Å være forankret i egen kultur, å kjenne sin ”moders kvede” var en forpliktelse og en forutsetning for trygg identitet (se ”Det er min Sjel en frydfuld Trang”, SS b. II 5, 296). Ellers kunne man lett bli et bytte for utenlandske moteretninger eller markedskrefter. Sammen med noen venner ville han derfor gi ut en samling sanger. Om resultatet kun ble et lite hefte, Viser med Melodier for den norske Almue (1837), var intensjonene store og initiativet sjeldent. Melodiene var gjengitt i sifferskrift slik at de kunne fremføres på instrumentet salmodikon, til hjelp for skolelærere og andre uten notekunnskaper. Sammen med venner i universitetsmiljøet publiserte han senere for de brede lag viser som vanligvis florerte i finere kretser. Arbeidet munnet ut i en av de første sangsamlinger her til lands som var utstyrt med noter (Sangsamling for norske Selskabskredse, 1839–42).
Norsk musikkarv
Norske tekster måtte ut til folket gjennom norske tonesettinger, mente Wergeland. Kjennskap til og respekt for den nasjonale kulturarven måtte opparbeides, og norsk folkemusikk måtte vernes om, samles inn og løftes frem i lyset. Han mente å merke at det var lite levende tradisjonssang blant folk, og denne bekymringen ga han uttrykk for flere ganger, blant annet i et kjent brev skrevet i februar 1840 til den svenske forfatteren Fredrika Bremer: ”Men det er ogsaa Tidens Aand, at Sagn og Sange døe paa dens tobaksrygende og theedrikkende Læber” (SS b. V 1, 245–246). Vel var han klar over at man var i gang med å ”fange de døende Sagn og Viser”, men ennå hadde ikke innsamlerne oppdaget de rikeste folkemusikk-områdene, så derfor kan man forstå hans bekymring. Wergelands kulturoptimisme gjør seg likevel gjeldende når han tror at ”en bedre Periode for Folkesangen maa komme af sig selv” (SS b. V 1, 247).
Inntil videre måtte han selv handle: Han ga ut hefter med viser, samlet på folkemelodier han kom over, og brukte dem til egne dikt. At folkemusikk blir ringeaktet, kan man ikke undre seg over, skriver han, når de toneangivende, en embetsmannsstand av utenlandsk opprinnelse og ”bybaarne Nordmænd”, verken kjenner til eller bryr seg om norsk folkekultur. For at ikke utenlandske musikere drevet av hult virtuoseri skulle fortrenge norsk musikk og norske utøvere, måtte man etablere orkester og opera med nasjonalt preg. Dette var en statlig oppgave. Norge måtte få i stand en grunnutdanning i musikk og til og med et ”Conservatorium for vor nationale Musik”. Scenekunsten burde ta i bruk norsk musikk, norske danser(e) og norsk språk. Denne tanken ble realisert da Ole Bull skrev musikk til og i 1850 satte opp Wergelands siste verk Fjeldstuen på sitt nyopprettede teater i Bergen. Det var første gang norsk folkemusikk og norske folkemusikere ble brukt i en scenisk produksjon her til lands.

Fjeldstuen, oppført første gang på Kristiania Norske Theater 6. april 1858 Første gang norsk folkemusikk og norske folkemusikere ble brukt i en scenisk produksjon i Norge var i "Fjeldstuen, Skuelspil med Sang i 3 Akter af Henrik Wergeland; Musiken for en Del af Ole Bull", da den ble oppført i Bergen i 1850. Her teaterplakat fra første oppførelse på Kristiania Norske Theater 6. april 1858. Eier: Nasjonalbiblioteket (Klikk for større bilde.)

Ressurser i folket
Wergeland skrev to biografier om Ole Bull og prøvde personlig å hjelpe frem musikalske talenter, ofte begavelser fra lavere kår. Talentfull og arbeidsom, men uformuende, ungdom burde få muligheter til utdannelse gjennom økonomiske støtteordninger og stipendier. Inspirert av den sveitsiske kulturpolitikeren og pedagogen Heinrich Pestalozzi (1746–1827) ivret han for at alle og enhver burde få en ballast gjennom undervisning i sang og musikk fra de første år i livet. I folket fant Wergelands mange begavelser, men mange av dem så han forsvinne eller gå til grunne:
Men hvilken uberegnelig Rigdom af Aandsgaver gaaer ikke tilgrunde i Armodens Masser, indtil Staten erklærer det fødte fattige Geni for sit Barn og tager det under sin Opdragelse!” (Fra Hassel-Nødder, ”Hadelandsreisen” (SS b. IV 7, 363).
Folkeopplysning gjennom sang
Han stilte spørsmål om hvilke pedagogiske virkemidler som kunne tas i bruk for å frigjøre og utvikle de ressursene han så i folket. Han ønsket å gjøre mennesker skikket til å delta i samfunnslivet som ansvarsbevisste borgere. Wergeland selv trodde på den bundne form, at historie, naturlære, grammatikk, politiske og etiske betraktninger lettere ble tilegnet hvis emnene fikk verseføtter å bevege seg på, ja, ble utstyrt med sangens vinger.
Det er påfallende i hvilken grad Wergeland er representert i vår allsang-arv. Vel finnes det mange romanser skrevet for solister, en god del korsanger (mannskor og kvinnekor) og noe sang akkompagnert av et større ensemble, men det er ikke minst i sanger (enstemmige eller flerstemmige) for den oppvoksende slekt vi finner Wergeland-tekster. I lesebøker, visebøker og skolens sangsamlinger var han, i hvert fall tidligere, alltid representert. Wergeland-tekster er mer enn for eksempel Ibsen-tekster blitt sunget inn i det norske folk.
Arbeidsviser
Han møtte gjerne folket gjennom dets eget repertoar, for eksempel via taktfaste brukssanger som lettet koordineringen av et tungt, ensformig arbeid. De mange humørfylte – og oppbyggelige – visene for arbeidsfolk til lands (stenhuggerne, vedskjærerne og veiarbeiderne) og til vanns (sjømennene) skulle nok forkorte lange arbeidsøkter, men ikke minst gi arbeidstakeren tekster av verdi og dermed verdighet. Wergelands folkelige sanger kom ofte først ut som små skillingstrykk – lette å spre og billige å kjøpe – hvis de ikke ble delt ut gratis.
Det tok lang tid før innsamlerne fattet interesse for den folkemusikken som var knyttet til arbeidslivet til sjøs. Wergeland var langt forut for sin tid da han gjorde et forsøk på å samle inn bruddstykker av sjøfolkenes sang. Ikke bare respekterte han deres arbeid; han så også deres arbeidssang som verdifull. Ved selv å levere bidrag innenfor sjantitradisjonen, bidro han til å synliggjøre en oversett, ja, ringeaktet genre, anvende den og løfte den inn i en kunstnerisk sammenheng. I en tid da det ikke var tradisjon i Norge for notetrykking og uvanlig å publisere sangbøker med notebilag, ga Henrik Wergeland ut den første visebok her til lands beregnet på sjøfolk: Samling af Sange og Digte for den norske Sjømand (1839). (Les mer om denne samlingen her.)

Samling af Sange og Digte for den norske Sjømand (1839). Tittelsiden

Arbeidsviser: Tittelsiden til Henrik Wergeland Samling af Sange og Digte for den norske Sjømand (1839). Les mer om denne samlingen her. Musikk til Wergelands tekster:Henrik Weergelands niese Camilla (datter av hans søster Augusta, gift Vedøe) skrev melodi til "Smaafuglene paa Juleneget". Camilla Vedøe (Vidø) tok navnet Wergeland. Eier (begge): Nasjonalbiblioteket. (Klikk for større bilder.)
Musikk til Wergelands tekster
Svært mange av Henrik Wergelands dikt er tenkt for sang. Selv skrev han dem gjerne til norske og utenlandske melodier han visste folk var fortrolig med. Dessuten lette han ivrig etter tonesettere og var i kontakt med nær sagt alle komponerende musikere i samtiden. Han ønsket seg enkle melodier til sangtekster samt mer stort anlagt musikk til verker i større format, kantatetekster og skuespill. På denne måten kunne han selv bidra til å øke forrådet av nasjonale komposisjoner og stimulere til mer aktivt musikkliv.
I norske skolesangbøker er Bjørnson åpenbart den mest tonesatte av de gamle klassikerne. Men Wergeland hevder seg godt, hvis vi i tillegg til tekster som er blitt tonesatt i samtid og ettertid, føyer til alt han skrev til eksisterende melodier. Hittil er over 350 tonesatte titler registrert. Noen dikt er tonesatt flere ganger, slik som ”Til min Gyldenlak”, Wergelands nest siste dikt. Hele 14 ulike komponister har satt musikk til diktet.
Tonenes samklang
Ettertiden viser at Henrik Wergelands ulike initiativ for å skape et voksende kulturliv ga resultater. Det land som gjennom Grunnloven hadde fått stor politisk frihet i 1814, skulle bygges opp innenfra som nasjon og finne tyngdepunktet i seg selv. Henrik Wergeland mente tidlig at i et kulturliv som tok sikte på å involvere alle sosiale lag og ivareta landets egne tradisjoner, eide musikken i særlig grad samlende kraft.
Anne Jorunn Kydland (1954), dr. philos i musikkvitenskap. Ansatt ved Norsk musikksamling, Nasjonalbiblioteket. Har skrevet artikler av almennkulturell art og innenfor norsk musikkhistorie, ikke minst om sanglivet i Norge på 1800-tallet. Temaet Henrik Wergeland og musikken er utdypet i flere andre artikler som publiseres dette året, bl.a. i Kydland, Myhren og Ystad (red.): Henrik Wergeland – såmannen (Aschehoug) og Lombnæs og Thon (red.): Bedre Tiders Morgenrøde ... (Novus).

Anne Jorunn Kydland, 13. juni 2008 | Skriv ut siden