Henrik Wergelands prosa rommer en mengde tekster i de fleste av prosaens mange undersjangrer. Det er et stort antall folkeopplysningsskrifter, omfattende essayistikk og større studier av historisk og biografisk art, avispolemikk og kommentarstoff, taler og søknader. Det er brev og erindringer, men også fiksjonsdiktning som eventyr og noveller.

Hva handler Wergelands prosa om?
Motivisk handler Wergelands prosa om – nesten bokstavelig talt – alt mellom himmel og jord: fra universets uendelighet og jordas mangfoldighet til nye frøsorters betydning for kosthold og folkehelse. I tid spenner de fra fjern og nær fortid via påtrengende samtid og til uendelig framtid. Mylderet av tanker og utspill innenfor de mest ulike områder, som ved første øyekast virker fragmentert og kaotisk, kan likevel som regel avleses som logiske avledninger eller ”operasjonaliseringer” av én grunnleggende visjon for menneskelivet. Det er vektleggingen av et overordnet mål om frihet gjennom kultur- og sivilisasjonsutbredelse som gir Wergelands mangfoldige prosadiktning et idémessig fokus. Sammen med en ekstrem evne til syntetisering, altså til å la tanker om selv de mest dagligdagse forhold og bagatellmessige hendelser bli sett på som uttrykk for en overordnet helhet mettet av mening, skaper han seg med dette et veldig rom å virke i.
Avslutningen på det sentrale arbeidet Historiens Resultat gir et talende lite eksempel på Wergelands evne til å koble det store med det lille. Etter å ha spent opp det store lerretet med drøfting av forutsetninger for menneskehetens totale utvikling, klarer ikke forfatteren helt å legge ned pennen før han har fått minnet om en av sine kongstanker på det ytterst konkrete plan. Det dreier seg om at staten må ta seg av de mest evnerike ungdommene fra folket og bekoste dem utdanning for at evnene deres ikke skal gå til spille. Det er altså et forslag om noe såpass håndfast som det vi i dag kaller studiefinansiering som Wergeland velger å avslutte den visjonære avhandlingen med. Praktikeren er aldri langt borte!
Med rot i tradisjonen
Prosahistorisk står Wergeland i en overgangsposisjon mellom det førromantiske enhetlige litteraturbegrepet og ettertidas forståelse, der skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur kom til å bli grunnleggende.
Wergelands prosa er i pakt med den store retoriske tradisjonen der kategorier som form og innhold uløselig er vevd i hverandre. En utstrakt grad av syntaktisk underordning reflekterer tankens forsøk på samlende ordning av kompliserte faktorer innenfor et emne. Språklige bilder, som metaforer og besjeling, er vel så mye utdypende åpninger mot andre betydningsområder som de er dekor eller utsmykning. Wergelands prosa er også fylt med hele den klassiske dannelsens reservoar av referanser med hensyn til historie, religion og mytologi. I sum innebærer dette at inngangsterskelen kan føles høy for en moderne leser.
I andre trekk bryter Wergeland imidlertid med det tradisjonelle prosaidealet. På romantikkens vis overskrider han de skarpe sjangergrensene og også sjangerhierarkiet som system. Overalt i forfatterskapet vrimler det av lyriske innslag i prosaen og omvendt. Han bryter videre med det klassiske kravet om at hvert emne skal behandles i sin rette sjanger alt etter emnets karakter, og tar i bruk et vidt sjangerspekter for å belyse ett og samme stoffområde.

Læsbog for den norske Ungdom. Første Deel (1844). Omslag til førsteutgaven, forsiden Læsbog for den norske Ungdom. Første Deel (1844). Tittelsiden til førsteutgaven

Henrik Wergeland ga ut Læsebog for den norske Ungdom sammen med N.J. Wessel Berg i 1844. Den kom i to deler. Her er omslagets forside og tittelbladet til førsteutgaven av "Første Deel". Eier: Nasjonalbiblioteket
Et framtredende trekk ved mye av Wergelands prosa er dessuten at han i en og samme tekst stadig krysser fram og tilbake over det skarpe skillet vi er vant til å trekke mellom sakprosa og episk diktning. I innledningen til Læsebog for den norske Ungdom skriver Wergeland om fiksjonale innslag i historieskriving:
"Selv hvor Skildringen ikke danne noget Heelt for sig, men er et Afsnit i et fortløbende Foredrag, antyder forskjellige Eiendommeligheder ved Stilen […], at vi ere stødte paa en Episode, hvori Historieskriveren mere tør overlade sig til Indbildningskraften og sit Genies Eiendommeligheder. Personerne begynde pludselig at tale i Præsens, Livligheden fremkalder undertiden mundtlige Udbrud og Dialoger midt under Handlingen, Personerne charakteriseres i bestemte Omrids og Scenen for Begivenhederne afmales." (Samlede Skrifter b. IV 5, 378)
For ettertida har det vært problematisk å plassere tekster av denne typen sjangermessig, siden de verken passer inn som rein skjønnlitteratur eller sakprosa.
På vei mot noe nytt
Mye av Wergelands prosa har et sterkt didaktisk og appellativt preg. Hans ønske om å oppdra og opplyse folket og til å påvirke offentligheten og beslutningstakerne er så sterkt at det tvinger ham til å ta både kjente og ukjente virkemidler i bruk.
Teksthistorisk står Wergeland ved begynnelsen av en utvikling som etter hvert kom til å gi oss et helt spekter av så vel skjønnlitterære som sakprosaiske undersjangrer. Svært mye av Wergelands prosa ble publisert i en presse som var under rask utvikling i hans samtid, og pressens samtidige og hurtige puls merkes godt i mye av det han skriver. Vi skimter journalistiske sjangrer som avslørings- og nyhetsreportasjen, og de sterkt kritiske prosatekstrekkene Sortkridtegninger og Figurer kan leses som tidlige forsøk på kritiske samtidsnoveller. Her prøver Wergeland ut ulike blandinger av fiksjonalitet og sakprosa for gjennom spesifikke fortellinger å få fram det allmenngyldige. I disse tekstene er Georg Brandes’ kjente slagord fra mange tiår seinere om å sette samfunnsproblemene under debatt ivaretatt i fullt monn. Dette er også oppfattet av Halvdan Koht da han med 1900-tallets terminologi skriver at de inneholder skildringer ”so innharme og so eggjande so ingen egtefødd proletardiktar kunde gjort dei betre” (Et folkeskrift 1908, 83).
Jostein Greibrokk er stipendiat ved Høgskolen i Bodø. Han har skrevet om Wergelands ideologi og hans prosatekster, og arbeider blant annet med spørsmål omkring formidling av Wergelands forfatterskap i dag.

Jostein Greibrokk, 21. januar 2008 | Skriv ut siden