Raad man nok kan give, Klogskab ei Hvo godt Raad Raad lod blive, lod Hjælpen gaae sin Vei.

Se flere sitater

Henrik Wergeland var grepet av romantikkens nasjonalspråktanke og plasserte seg tidlig i sentrum for samtidens språkstrid og språkstrev. Norge hadde brutt den politiske forbindelsen med Danmark, gått i union med Sverige under felles konge og hadde fått en grunnlov, hvor det i novemberversjonen var tatt inn bestemmelser om at landet skulle administreres i ”det Norske Sprog” og ”den umyndige Konge gives tilstrækkelig Undervisning i det Norske Sprog”. Men ”det Norske Sprog” var dansk skrift og norsk tale. Wergeland ville ha et norsk skriftspråk.

Tre språksyn i Wergelands samtid
Det var tre syn på veien fremover:
1. å beholde det skriftspråket man hadde, la det vokse seg norskere over lang tid. Det var Welhavens, Schweigaards og P.A. Munchs syn.
2. å danne et nytt hjemmenorsk skriftspråk på grunnlag av gammelnorsken og en god dialekt. Det var Munchs alternative syn, som ble virkeliggjort i endret form av Ivar Aasen.
3. å oppnorske det overleverte skriftspråket bevisst ved å oppta ord, uttrykk og former fra norsk talespråk. Det var Wergelands oppfatning, som ble overtatt av Knud Knudsen og kjempet frem av ham fra 1840-årene av.
”Om norsk Sprogreformation”
Allerede i 1830 angriper Wergeland teaterspråket i Christiania, som var dansk til etter 1850, og i sin diktning vekker han tidlig oppsikt med sjeldne og merkverdige ord, hentet fra folkemålet eller fra svensk eller oppfunnet av ham selv. Han blir nedsablet av Welhaven, og Munch fremmer sitt syn i avhandlingen ”Norsk Sprogreformation” i 1832. Wergeland svarer med ”Om norsk Sprogreformation” (1835, skrevet i 1832).
Her gir han en bred fremstilling av sitt standpunkt: at politisk/nasjonal selvstendighet avføder språklig/kulturell selvstendighet, og at folkemålet skal berike skriftspråket. ”Det er ligesaameget Folkets som Landets Natur, der skal leve i Sproget og give det dets Tone.” Dette belyser han med omkring 350 ordeksempler. Han viser hvordan folkemålsord gir en nyanse som de dansk-norske synonymene mangler: ”Der er tyne. Det er hverken dræbe, myrde eller slaae; men at mishandle med den Hævns Glæde og Iver, som tilfredsstiller sig saaledes.” Han regner opp ord som han mener faller nordmenn lettere i munnen enn de dansk-norske med samme betydning: vek, spak, stør (støl), skrukket, stur, lind, fjamset, faafengt osv. Han ser betydningsnyanser: ”Bejntfram, endeud er ikke altid det samme som ligefrem, heller ikke stout det samme som stolt”; han ser sammenheng mellom lydform og betydning i ord som dilte, flomme, fælen, glefse, gulp, hikste. Ord for norsk natur, klima og folkeliv kan bare nordmenns tale gi fullgode ord for: Barfrost, Bøling, Græn, Kleiv, Skigard, Tyri, Vindfald . . . Han vil hente korte, rammende sammensetninger fra ”Ursproget” (norrønt), som Hugskud, Mandvet, ordhvas, samfædret, Ætfolk, og han lanserer kortformer for å slippe de ”slæbende Endelser” i dansk-norsken: Bestyr, Tilvær, Skarpsind.
Ordforråd, grammatikk, rettskrivning
For Wergeland var ordforrådet det langt viktigste. Språket må ha en overflødighet av ord, så man kan velge det ene treffende, og dikterne må tale til folket med ord det kjenner som sine. Han antok at skriftspråket også har ”noget af en gramatikalsk Rigdom fra Almusproget i vente”, men det meste av gammelnorskens rike bøyningssystem regnet han som ”tabte Klenodier”. Han ønsket en mer lydrett stavemåte, iallfall i de hjemmenorske ordene – han ville ”bogstavere Ordene næsten lige som de tales” – og i en artikkel i Statsborgeren i 1833 foreslo han bl.a. å dobbeltskrive konsonant etter kort, trykksterk vokal, ”’Dugg’ til Forskjel fra ’Dug’” og å ”borttage det stumme ’e’, ’Frihed’, ikke ’Friehed’”, forslag som ble virkeliggjort langt senere.
Troen på et norsk skriftspråk
Wergeland var trygg på at vi ville nå frem til et norsk skriftspråk, og han så det for seg som et ”Mellemsprog” mellom dansk og svensk. Mange betraktet ham som rabulistisk og revolusjonær, men han var klar over at det nye måtte innarbeides over tid, med ”Folkets bedre Forfattere” som dommere og ”Alfolket til Bisiddere”. Eller med et uttrykk som er blitt bevinget: ”Dette maa Tiden af sig selv afføde før Aarhundredet nedrødmer, og saameget snarere som Kræfterne derfor forenes.”
Språkreformatorens eget språk
Han forsøkte selv å gå i bresjen, og det finnes mengder av ”norskheter” hos ham, men for våre dagers Wergeland-lesere er de ikke lette hverken å se eller godta. Ofte er vi ikke klar over at det dreier seg om ord som var usedvanlige på 1830- og 1840-tallet. Og de skjuler seg ofte i en tradisjonell dansk-norsk rettskrivning eller føles som fremmedlegemer i et innfløkt kansellispråk, fjernt fra folkemålet. Best lykkes Wergeland i det han skriver for allmuen og de små i samfunnet.
Tor Guttu er ordboksredaktør, tidligere førsteamanuensis ved Institutt for lingvistikk og nordistikk, Universitetet i Oslo.

Tor Guttu, 11. desember 2007 | Skriv ut siden